Sist gang vi seilte over til Bequia, måtte vi kjøre motor det meste av veien. Denne gangen hadde vi vår fulle hyre med å holde oss fast. Ute på det åpne havet kommer bølger og vind for det meste fra samme hold, og båten oppfører seg noenlunde pent. Nå kom det kryssende sjø fra både nord, øst og sør samt strømsjø som satte opp kaotiske og krappe sjøer. Vind av kuling styrke.
Om natten kunne vi etter hvert se lysene fra Tobago i sør og stVincent i vest. Men det er fascinerende når målet materialiserer seg ved daggry. Vindroret styrer fabelaktig støtt og ble ikke korrigert på hele overfarten på 90 nautiske mil: Vi styrte midt inn i passasjen mellom stVincent og Bequia. Øystaten heter stVincent og Grenadinene, som består av en større og en rekke mindre øyer sørover til Union island.
Admirality bay
Bequia er velsignet med en stor og trygg ankerplass, med plass til flere hundre båter, en intim og rustikk tettbebyggelse og en vennligsinnet befolkning. I det vi rundet godt klar av staken på the Devils table, et grunt rev til babord i innseilingen, ble vi møtt av passbåten Phat Shag, en av de lokale som ville selge oss en ankerbøye. Da vi var her sist, kunne vi ankre hvor vi ville, sa vi, noe som ble kraftig imøtegått med at det ikke var tillatt lenger. Vel, vi visste hvor vi ville ligge og fulgte Fitz, som han het, og ble snart fortøyd til en bøye rett utenfor Frangipani restaurant, som før. Han skulle ha 50 ECDollars (ca 125 kroner pr natt, noe vi syntes var dyrt, men kunne gi oss spesialpris på 40 ECD siden vi ville bli minst en uke, over både jul og nyttår.
Frangipaniutsikt
Ikke alle bor slik….
Så bar det i land til immigrasjonsmyndighetene. Slikt skal man ta på alvor! Man klarerer ut fra forrige havn og angir neste havn. Når man ankommer, etterspørres papirer fra forrige havn. Først står man i kø for å få papirene som skal fylles ut, navn på båt, hjemmehavn, tonnasje, mannskap, passnummer osv. Så går man til en benk og fyller ut dokumentene. Så tilbake i samme kø og leverer de utfylte formularene, dokumenter fra forrige havn, samt skipspapirer og pass. De skyves over til offiseren ved siden av, og så må man begi seg til neste kø foran hans plass. Når man endelig, for det er mange som ankommer om morgenen og skal sjekke inn samtidig, kommer fram i køen, blir man avkrevd et gebyr på 70ECD/27USD, som det blir skrevet sirlig kvittering på, før man så må inn i køen til tolleren som skal se alle papirene på nytt, samt ber meg fylle ut en tolldeklarering om våpen, harpungevær, tobakk, brennevin og andre slags flytende nytelsesmidler. Man smiler pent, kler seg i hvit skjorte og side bukser. Bar overkropp og bikini er ikke akseptabelt i offentlige sammenhenger her, ei heller på offentlig sted. Utveksler høflighetsfraser med øvrighetspersonene (og smiler diskret overbærende over langsomme formaliteter til naboene i køene) Så er det ut i sola og møte deilig karibisk bris om pannen, som Evert Taube formulerte det.
På immigrasjonskontoret sto det et oppslag om at havnemyndighetene fraskrev seg et hvert ansvar for følgene av å bruke moringsbøyene. Dette vekket min interesse. Jeg spurte en av tjenestemennene om det virkelig var forbudt å ankre opp inne i bukta. Det visste han ingen ting om, men ba meg snakke med havnefogden. Underveis traff jeg flere uniformerte som heller ikke kjente til noe ankringsforbud. Omsider fikk jeg tak i havnefogden, som på det bestemteste avviste at det var et ankringsforbud, så lenge man holdt seg unna leden for nyttetrafikk. Hvem som hadde sagt det? Jeg navnga personen. That man is a liar, sa han. De lokale har i forståelse (men ikke med tillatelse) med havnemyndighetene fått anledning til å legge ut bøyer, men har ingen rett til å nekte folk å ankre opp der de måtte ønske. Jeg kunne droppe ankeret nøyaktig der jeg ville, til og med ved siden av en moringsbøye, så lenge jeg ikke brukte den. Her er det altså geskjeftige lokale som slår en plate i gjester og skaper en myte om ankringsforbud om til en blomstrende forretning. Det er massevis av bøyer her, og båter som Phat Shag, Da Rock, Flamingo, What’s my name? og andre ligger etter tur ute i havkjeften og kaprer kunder. Så kommer en tykkfallen svart mann de kaller the boss ut med sin Caribejolle og samler inn kollekten etter som dagene går. Det må være et kartell som samarbeider og deler på fortjenesten, som i løpet av en sesong må utgjøre en formue.
Vel, vi dro da ut bøyetauet neste morgen og la oss på anker nøyaktig der vi hadde avtalt med havnefogden. Ganske snart var Fitz der på plassen og sa at vi hadde ikke lov til å ankre opp her. Jeg viste da til havnefogden. Han pilte inn til land og skulle snakke med havnefogden personlig og omgående. Ikke lenge etter kom han tilbake noe rød i fjeset og sa at jeg hadde fortsatt ikke lov til bruke anker her, at jeg måtte ha misforstått noe, men at jeg skulle få lov til å ligge på anker allikevel. Nå får vi se hva som skjer. En brite som ligger på bøye rett bak oss fortalte at han hadde hjulpet disse karene å legge ut moringene og at det var mye rubbish på bunnen her. Kanskje sitter vi nå godt oppankret i gammelt skrot og får trøbbel med å få opp ankeret når vi skal dra herfra? Men Fitz hilser pent og smiler når han freser til og fra med sin Phat Shag. Stolt etterkommer etter hvalfangerne som håndharpunerte hvaler her i gamle dager.
Vi ankom altså lille julaften og tok oss en tur i jolla for å hilse på andre norske båter. For de fleste norske lå nederst på ankerplassen der det ikke er noe ”ankringsforbud”, rett utenfor stMargareths bay, en riktig så innbydende sandstrand. I nordre enden har det kommet et nytt etablissement der de fleste norske tydeligvis hadde tenkt å feire jul. (Vi hadde bestilt buffet på Frangipani, siden vi ikke visste om noe bedre.) Om det var bedre her, visste vi ikke, men nesten dobbelt så dyrt var det i alle fall. De fleste norske båtene, mer enn 10 i tallet, var jolleforlatt, antakelig var de vel inne på stranden. Flere av båtene hadde barn om bord, etter hva vi kunne forstå. Denne ankerplassen er nok langt roligere i forhold til båttrafikk enn der vi ligger, men mer åpen og utsatt for svell. Vi fikk i alle fall hilst på mannskapet på Ellida av Haugesund som hadde seilt ARC.
Julegrøt
Julaften kom og Gnisten hadde pyntet skuten til jul, med enkle remedier fra en liten eske medbrakt hjemmefra. Våre hollandske venner Bas og Agnes ble invitert over på norsk risgrøt med sukker, kanel og strørosiner på toppen, og så slaktet vi marsipangris til slutt. Marsipangrisen var den perfekte avslutningen på adventskalenderen som våre døtre hadde laget til oss.
Steelband
Om kvelden spiste vi julebuffet på Frangipani sammen med hollenderne og mannskapet fra Villvind. Riktig godt smakte det med grillstekt Maimai-fisk for min del og allslags deilige salater med brød og herlig fruktsalat til dessert. Et steelband spilte i bakgrunnen og skapte den helt spesielle atmosfæren denne restauranten er kjent for. Delvis under tak, skyggefulle kokospalmer, små sandflekker mellom steinsatte gangveier og brede, hvitmalte hagestoler, med de oppankrede seilere som bakgrunn.
Forrige gang vi var her, levde norsk-svenske Mariann Palmborg som pleide invitere alle skandinaver hjem til seg i ”Holmenkollåsen”, et hus hun leide i bakkene over havnen, til julegløgg og pepperkaker. Nå mangler det samlende element. For de uinnvidde seilte Mariann og Peter i sin selvbygde Colin Archer ”Fredag” ut fra Oslo på en fredag. Skuta forliste på Union island, ble hevet og etter noen år havnet den i Haugesund som en del av en institusjon for uartige børn. Mariann og Peter skilte lag etter hvert og bosatte seg på hver sin haug her i bukta med hvert sitt lille firma. Peter som Fixman og Mariann som Why knot? For å spe på økonomien reiste Mariann hver sommer hjem til Oslo der hun satt portvakt i en av båthavnene i byen. Peter har skrevet boken ”Kakerlakkenes død”, som omhandler historien om Fredag og en del andre elleville fortellinger.
Men her sitter vi altså oss to om bord i vår lille skute og feirer jul langt hjemmefra. Som norske sjøfolk har gjort i generasjoner. Ikke fritt for at vi savner familie og venner hjemme. Lukten av juleribbe, glade barnestemmer, kosen rundt bordet med både de yngre og eldre. Det er noe av prisen man må betale ved å begi seg ut på et slikt prosjekt som vårt. I et langtursregnskap havner det så avgjort på tapskontoen. Et lite plaster på såret er det jo å kunne logge seg inn på Skype og se di små rakettanne, døtre og svigersønner på direkten, samt 91 år gamle ”Mater familas” på juleferie hos skipperens bror i Fredrikstad. For å bøte på det verste savnet, laget Gnisten skikkelig julesteik med alt tilbehør og inviterte Bas og Agnes på juledagsmiddag og siden juleknask som sjokolade, tørkede frukter og nøtter, nesten som hjemme.
Her er mormor og morfar!
Juleflesket ble trimmet av med en fottur til Friendship Bay som ligger ca 4 km mot øst, oppoverbakke og nedoverbakke i solsteiken. Her er en lang og fredelig strand som har et lite, men eksklusivt hotell i enden. Vi sjekket døgnprisen: 300 USD pr stk (2.250 NOK) Så det ville nok neppe passet vår lommebok.
Friendship bay og Mustique i bakgrunnen
Brødfrukt
Når vi er på tur som oss, er det viktig å formidle til lokale aktører som vil tjene penger på oss, at det charterturister bruker av midler til flybilletter, båtleie, restauranter og diverse i løpet av 2-3 uker, lett kan tilsvare det vi må klare oss med opp mot et helt år. For slike er en bøye bare lommerusk.
I skrivende stund blåser det ganske friskt her på ankerplassen. Vindgeneratoren snerrer og dytter masse strøm inn på batteriene. Watermakeren dunker sitt stempel i pentriet og sender en tynn vannstråle inn på vanntankene, som gjør at Gnisten kan søle med vann og skipperen spyle salt av seg etter en liten svømmetur. Det regner en del om natten, slik at vi må være forsiktig med å la fordekkslukene stå åpne uten tilsyn. Gnisten har flyttet inn i forpiggen der det er mest luft under luken. I vindrossene knaker det i avlastingstauene til ankerkjettingen, det plasker rundt baugen og båten svinger ganske mye fra side til side. Skipperen sover ikke så godt da. Ser opp på stjernehimmelen og ser skyene drive forbi. Siden det er mørkt i ca 12 timer, og ikke alltid like mye å ta seg til, blir det gjerne til at skipperen tar kvelden tidlig, mens Gnisten sitter ute og strikker barnetøy etc.
Etter snart to uker på ankerplassen, med hylende kastevind dag og natt, er skipperen blitt noe rastløs. Vinden er litt trøttende når man sitter ute i cockpit hele dagen. (Særlig når skipperen tråkket på en spiker på stranda for et par kvelder siden og må ta det med ro mens penicillinkuren skal ta knekken på eventuelle basselusker.) Snart kaster vi nok loss og seiler nordover mot stVincent, stLucia og Martinique der vi skal plukke opp mannskap for noen uker, og der Gnisten skal reise hjem fra i februar for å hilse på den nye slekt.
Begge døtrene er få dager fra antatt fødselstermin. Vi venter i spenning og håper at alt skal gå bra….
Jordomseiling 2014-18 