Gjensyn med de vestindiske øyer.

Vi ankom altså Carlisle bay, Barbados 18.desember etter drøye 16 døgn i havet.  Det hadde regnet kraftig, himmelen var blygrå og havet blankt. Saltet på teakdekket ferdig spylt fra oven. Vi tok en liten runde blant båter med norske flagg på hekken, før vi etter deres gode råd kastet kroken på 6 meters dyp. Dyp, hvit sand og nesten krystallklart vann. Sist vi var her lå vi lenger syd på ankerplassen. Nå er gjestende båter anvist den nordre del av stranden.

Barbados ankerplass

Ikke lenge etterpå kom mannskapet fra Villvind svømmende over. Vi bød sporenstreks på tapas fra kjøleboksen, manchego-ost, serranoskinke, stekte chorizopølseskiver, norske sardiner, brie og dadler servert med kjeks aveq. Det ble en herlig, trivelig aften og vi utvekslet våre historier og erfaringer til sene kvelden.

Neste morgen ble det bading. Herlig når vannet er klart og termometeret står på 28 grader. En liten svømmetur rundt båten avslørte at båten er omgjort til et flytende korallrev, dvs betydelig begrodd med andeskjell fra kjølen og bakover. Ca 2cm lange med sugefot til skroget. Akkurat som på forrige tur. Hvordan slikt i det hele tatt kan feste seg på en båt som beveger seg relativt raskt, er forunderlig. Dermed ble det en lengre økt med skraping og børsting av skroget, iført maske og snorkel, og med en sugekopp til å holde seg fast med. Newtons 3.lov, actio=reactio blir svært anskuelig når man skrubber skrog, kan man si. Tilslutt kommer utfordringen å dykke ned under buken av båten. Da skipperen var yngre, trente han mye på å være lenge under vann, men det er lenge siden, viste det seg. Nå er det meste skrapet vekk, men skipperen har planer om å gå helt ned når vi finner en helt rolig ankerplass uten bølgeskvulp og galninger med motoriserte farkoster i området.

For stranden innenfor viste seg å være landingsplass for utleie av vannscootere til cruiseturister. Dermed føk scootere skeinende mellom båtene og badende seilere i 20-30 knops fart. Å snakke til førerne var som å skvette vann på gåsa. Til slutt smalt to av de hissigste sammen etter noe som lignet på to husfluers paringsdans, etterfulgt av massiv plystring inne fra land.

Da vi var her forrige gang, brukte vi piren til strandklubben som brygge for jollene og dermed var jollene trygt beskyttet mot tyveri, ved at vi brukte den bevoktede hovedporten til klubben mot gata som inngang. Våre andre norske naboer prøvde seg på det samme, men ble da på bryskt vis bedt om å pelle seg vekk eller betale 40 dollars, ellers ville de bli anmeldt til politiet. Klubben leier ut parasoller og strandstoler til cruiseskipspassasjerer og påsetter kundene armbånd, som gir tilgang til klubbens øvrige faciliteter.

For the times they are a changing…

Så ble det pumpet luft i jolla, påhengsen motvillig forsøkt startet etter 6 måneder til tørk på hekken, men en liten bensinskjenk eller to i luftfilteret gjorde susen, nesten som på den gamle Marna’en til min salige fader. Så freste vi over til TiSento, som ankom utpå dagen. Da begynte det å ose så kraftig fra påhengsen at toppdekselet måtte av for lufting umiddelbart. Gnisten var klar i sin tale: Her skal det kjøpes ny påhengs! Men skipperen, som antakelig kan beskrives som både døvhørt, sta og en smule fingernem, ville ikke gi seg med første sverdslag, nei. Det ble fort konstatert at kontrollstråle fra kjølevannet var ikke-eksisterende. Derfor ble motoren overopphetet. Ville den være til å redde?

Etter nye utvekslinger av erfaringer fra overfarten om bord hos de glade, men slitne hollendere, putret vi tilbake til vår lille skute med halen en smule mellom beina. Påhengsen behørig heist om bord igjen. (Ja, for vi har en aldeles utmerket liten påhengsheis på hekken.) I og med at påhengsen, tosylindret, totakter 4 hk av merket Johnson og ganske lett, var relativt ny, men herpet da vi kjøpte den til forrige tur, og siden den alltid har vært svært startvillig, ble den istandsatt før vi dro hjemmefra denne gang. Tabben var at  kjølevannet ikke ble sjekket hjemme i kjelleren mens alt lå i lett tilgjengelige enkelte faktorer vinteren som var. Nå måtte den stakkars propellsnurrende innretningen demonteres på nytt, det vil si at motor, stamme og undervannshus skilles fra hverandre.

Johnson

Lang tenkepause fulgte. Gnisten strikket og skulte skeptisk på svidde, oljedryppende påhengsdeler og en skipper, for anledningen ekstra blank i pelsen, som hadde bredt seg ut over det meste, som han pleier. 6 timer senere var den gamle amerikaneren, (US made in Mexico, viste det seg), igjen klar til oppstart. Feilen lå i at impelleren (hjulet i vannpumpen) ikke var kilt fast til drivakselen. Dermed levde impelleren sitt eget hensovnede liv, mens motoren ble heitere og heitere i toppen, bokstavelig talt. Nå var det plutselig varm kontrollstråle, (noe vel kun skipperen ellers kunne skryte på seg), og skipper og Gnisten ditto strålende fornøyd, mens skipperens etterhvert frynsete selvbilde antas noenlunde gjenopprettet.

Som ikke det var nok, så vår utmerkede japanske gummijolle nokså begredelig ut på dekk neste dag. Den ene pontongen var blitt litt slakk i pelsen i løpet av natten. Hypalon sies å være det beste materiale en gummijolle kan lages av, siden det tåler sol suverent i forhold til PVC.  Skipperen, eller skrotnissen, som Gnisten kanskje ville kalle ham, søkte på Finn.no og fant en eldre, men nærmest ubrukt, grå Achillesjolle til en rimelig penge, siden den ikke kunne være mørkerød eller mørkeblå solfangere som de nyere modellene. (Nye er ikke å få tak i og skipperen er redd for å få ræven svidd på mørke, solsteikte gummipontonger.) Da jollen ble pakket ut og pumpet opp hjemme, viste den seg å ha et bittelite hull på den ene pontongen, som ble på selgers regning dyrt og profesjonelt lappet hos Vulken A/S. Med mistanke om at reparasjonens kvalitet ikke sto i forhold til regningens størrelse, ble pontongen gitt kunstig åndedrett og lappen vasket med såpevann. Ganske riktig. Hissig fresing fra japanerens indre organer under hjørnet av lappen. Heldigvis hadde skipperen gått til innkjøp av tokomponents spesiallim for slike anledninger, og etter nitidig lesing av bruksanvisning, noen timers herding under en limtvinges! jerngrep i solsteiken, ble japaneren forsiktig pumpet opp igjen. Siden har den holdt tett. Så får vi se.

En seilers hverdag er i ikke ubetydelig grad preget av stadige reparasjoner og småfiks. Ulempen er selvfølgelig at omfattende verktøy og reservedeler tar plass og utgjør en ikke ubetydelig vekt, som igjen svekker båtens fart under seil. Så rådet er: Kjøp nytt!

Etter disse viderverdigheter bordet skipper og Gnisten forventningsfullt jolla og kom seg helskinnet i land i Bridgetown. Som det framgår, er det en bro der. Inne i et lite elveløp omkranset som en kanal av kaifronter og brygger med promenader med rekkverk. Som et lite veneziansk under på en flat liten tropeøy. Utrolig hva et vannspeil gjør for oppfatningen av en by. Hva kunne vel ikke byer som Arendal og Stavanger vært i dag om man hadde tilbakeført de gjenfylte kanaler?

Broer i Bridgetown

Den første broen er til å åpne, slik at når plassen tillater det, kan man faktisk seile båten helt inn i byen og ligge der midt i vrimmelen. (Selv oppdaget jeg forøvrig at London har en fantastisk, liten, sjarmerende båthavn ved Tower.)

Bridgetown er en travel by. En stor molo gir utmerket beskyttelse for turistskip som besøker øya og setter sving på økonomien. En flom av turister legger igjen mye penger. Prisene er absolutt ikke billige, men så lenge man stort sett slipper unna med norske priser, får man ikke klage.   Ferskvarer er vanskeligere å få tak i, dvs fisk og kjøtt, som som regel befinner seg i frysediskene. Tørrvarer er det rikelig av og maten er riktig god, den.

Bridgetown marked

Markedsplass i Bridgetown

Lokal skjønnhet

Det er førjulstid i byen. Folk er på julehandel. Noen ikledd røde nisseluer. De fleste svarte. pent kledd, og deres utvalgte gener lyser av mannlige muskler og yppige hunkjønn. Lokalbefolkningen er etterkommere etter slavene på sukkerplantasjene på øya.  Et flott folk med en tragisk forhistorie. Likevel vennlige og smilende. Men her griner også fattigdommer og rusmisbruket mot deg. Alkisen i strålende humør og fillete klær, med en halvfull flaske rom på kaikanten, hilser alle som går forbi. Skitne og slitne har enkelte installert seg sovende på benkene i parken. Noen gjennomsøker avfallet jollefolket fra ankerplassen har satt fra seg ved siden av en overfyllt avfallsdunk. Men ingen vi møtte tigget åpenlyst, slik vi opplevde i Mindelo på KappVerdeøyene. På torget og i parkene kunstige juletre som er vakkert lyssatt i kveldstiden. Juletrær ser vi ikke noen kommer bærende med. Folk kjøper knipper med lange pinner, kunstige blomster som de kanskje pynter sine hjem med. Vi har en mistanke om at de barna som fulgte sine foreldre på julehandel neppe kunne håpe på brøkdeler av det våre egne barn fant under juletreet i sin oppvekst for flere tiår siden. Alle butikker har sikkerhetsvakter. Over alt. Våkne øyne som følger med. Vi antar at tyveri er svært utbredt. Håndtering av betaling skjer gjerne via en sentral kasse godt avskjermet fra det handlendes blikk.  Å betale med våre kredittkort går ganske greit.

Juletre i Bridgetown

Over alt blir du blidt praiet av taksier som vil kjøre deg dit du vil. Igjen og igjen. Vi svarer at vi har dinghy (jolle) Da smiler de og ler. Vi har sittet stille i båten i 16 døgn og trenger virkelig å få bevege litt på skrotten.

Kjøpmennene i sentrum domineres av hvite, men også asiater i Kinabutikker som selger alt som tenkes kan fra sytråd til Iphone ladere, og kjortelkledde indere/pakier som har spesialisert seg på tekstiler og klær. Man får tak i det meste her. Restauranter langs vannspeilet tilrekker seg de mest kjøpesterke, men vi våget oss inn i de livlige bakgatene der de lokale handler. Det utbydes bønner fra en kjeftsterk kvinnelig gateselger. Rastafolk selger tørket frukt, nøtter. Noen tilbyr deg hjemmebrente CD’er med Reggaemusikk. Gir seg ikke.

Vi oppgraderte bloggen vår på spisesteder. Nettet fungerer overraskende bra. Telefonbruk er til dels svært dyrt.  Mye dyrere enn å bruke satelittelefonen. Men teknologien har blitt mye mer avansert siden siste vi var her. Nå gleder vi oss til å Skype med familien.  Sist gang måtte vi gå på telegrafen, som i gamle dager og bestille utenlandssamtale til en liten formue. Nå er det bare noen tastetrykk på PC’en eller smarttelefonen som skal til.

Det er rart å tenke hvor raskt verden endrer seg. Hvordan det utenkte og utenkelige er blitt virkelighet. Forrige gang måtte vi lære oss å sende tekstmeldinger på Nokia-vis. Nå kan vi med trådløst nettverk i havnen og vår spesialantenne kommunisere direkte fra båten til de fleste verdenshjørner. Vi er teknologi-takknemlige, selv om vi av og til trenger noen krykker for å få det til (takk, Morten). For øvelse gjør mester.

Kalenderen viste 22.desember. Vi hadde handlet det vi trengte av ferskvarer/frysevarer. Om ettermiddagen heiste vi anker, Gnisten kjører opp båten mot vinden og skipperen tar inn slakken på ankerkjeden ved hjelp av trådløs fjernkontroll til ankervinsjen. (Veldig fornøyd med denne innretningen!)

Så rullet vi ut fokken og satte kurs for Bequia, ca 90 nautiske mils medvindsseilas videre vestover. Beregnet ankomst ved daggry.

Det ble en rufsete natt…

Rufsetur

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s