Blant flyvefisk og drivtang

Det  er morgen. Sola renner oss i hekken. Solcellepanelene er vendt bakover. Vindgeneratoren snerrer lett. Vindroret skjelver en aning og gir fra seg en lavfrekvent brumming. Akterlig vind og dønning på skrå får båten til vekselvis duve opp og ned og så slingre et par ganger fra side til side inn i mellom. Når vind, bølger og båt sammenfaller, kastes vår skute inn i en leken surf eller to. Da dundrer det i baugbølgen, skumspøyten står opp og en sjelden gang får vi skvett inn over dekk, for ikke å si inn i cockpit. Vi beveger oss skjønnsomt inn under dekk. Alltid en hånd fast i noe. Tar høyde for en uventet bevegelse som gjør foten ustø. Så lærer man seg å beundre  båtbyggerfaget. Omtanken i detaljene. Over alt der vi beveger oss er det kort avstand mellom noe håndfast å holde i.

  

I flere dager har vinden stått litt vel høyt i nord og brakt oss noe ut av kurs. Vi har stått med to spridde forseil siden vi kom oss klar av Kapp Verde-øyene. På lens blir storseilet liggende beslått på bommen. Lange havseilaser utsetter storseil for skamfiling mot riggen, fare for ufrivillig jibb er truende for sikkerheten om bord, og storseilet legger forseilene i blafrende vindskygge. Så vi seiler butterfly, spridd genoa til le og spridd kryssfokk til lo. Vindroret styrer støtt, men hvis vi må stå høyere i vinden videre, må vi stryke kryssfokken og skjære nordover. Vi er på tur. Seiler ikke regatta. Presser ikke båten. Presser ikke oss selv heller. Vi kommer noenlunde uthvilte til havn og med båten med utstyr noenlunde like  hele. Så slipper vi unødvendige reparasjoner og stress med ting som hindrer oss i å seile videre dit vi ønsker, når vi ønsker. Å finne reservedeler, for ikke å nevne en seilmaker som kan lappe sammen duk for oss, kan by på sine utfordringer.

Om morgenen ligger nattens fangst og venter oss på dekk. Flyvefisk i ulike størrelser. Fra 2-3 cm til ca 20 cm lange. Gnisten er lite lysten på å svinge stekepannen, for ikke å nevne å sette tennene i slik fangst, som etter sigende skal smake aldeles utmerket. Dermed går det mste på havet. En mindre utgave er imidlertid behørig  tørket med utspilte brystfinner.Med tid og stunder vil den bli eksportert til selveste sildabyen Haugesund, der den trolig vil innlemmes i naturfagsamlingen på Rossabø skule, der to av di små rakettanne er elever de neste årene. For en flyvefisk ligner mye på en sild med brystfinner like bak til sporden. Gjennom evolusjon har flyvefisken utviklet en underholdende rømningsteknikk. For det er mange av det mørke havdypets jegere. Som gjerne glefser til seg en flyvefisk eller fem til frokost. Da setter den opp farten  og  bryter havflaten med utspilede brystfinner og vibrerende spord. I luften seiler den på oppdriften i motvinden og skeiner mer eller mindre elegant over bølgene opp til flere hundre meter før den dukker ned i sikkerhet med et brått plask. Og jegeren lurer på hvor byttet ble av. Vi har snøre ute med gummiblekksprut på.

Til nå har fiskelykken sviktet oss, men vi har litt ferskmat igjen i kjøla. Vakuumpakket stekt kjøttdeig og kylling har holdt seg utmerket. I dag flyter det hele gressplener av gul drivtang rundt båten. Setter seg rundt servoåren på vindroret og på fiskesnøret. Er dette sargassotang, japansk drivtang eller noe ganske annet? Vi har sikret oss en prøve i tilfelle vi finner noen å spørre. Japansk drivtang har visstnok forflytte seg fra Stillehavet til hjemligere farvann via ballastvann fra store skip. Ikke til å undres på at Australske og New Zealandske myndigheter har blitt svært restriktive på innførsel av alt slags biologisk materiale, enten det er fra dyreriket eller planteriket.

I dag torsdag 11.desember kl 10.10 UTC passerte vi halvveispunktet . 1006 nautiske mil igjen til Barbados. Gnisten serverte nybakte  grove rundstykker med våre siste nydelige Kapp Verde bananer. Vi er på høyde med Sao Juan i Brasil, ca 900 nautiske mil syd om oss, og med våre nederlandske venner i Ti Sento ca 60 nautiske mil nord for oss. De sliter med lite vind. Leneger framme ligger  ARC-båter på rad og rekke og sliter med enda mindre vind. Escape fra Haugesund er en av dem. Kanskje har vi flaks om ligger ca 100 km syd for rumbline, den rette linja mellom Kapp Verde-øyene og Barbados?

Om et par dager vil vi befinne oss på høyde med Amazonas. Ikke siden vi kom klar av Kapp Verde-øyene har vi sett snurten av  hverken seil eller skip. Kun drivtang, flyvefisk og noen delfiner…

   Gnisten har funnet en skikkelig pageturner

 

  Julekalenderen inneholdt strikkeoppskrift på babytøy og alpakkagarn.

 ….. lesestoff til skipperen

 ….. og mormor og morfarkopper aveq

 

  Lekne delfiner på opplivende snarvisitt