Det er veldig mørkt. Det er ikke sent etter våre klokker som er stilt inn på UTC-tid. (London)
Havet er svart. Det er nærmest vindstille. Så vidt vi beveger oss framover. Alle seileres mareritt, vindstille og seil som slasker og slår i dønningene som alltid er her ute der det er 4481 meter dypt.
Det er to dager etter fullmåne. Månemannen lar vente på seg i kveld. Men himmelen lysner i øst. Jeg står i leideren og kikker. Tør nesten ikke gå ned til kartbordet for å skrive, kunne være jeg går glipp av å se månen bryte horisonten.
Rakk det akkurat. Til å begynne med bare et oransje lys på himmelen, så hver gang båten var på en bølgetopp fikk jeg et lite glimt. Det hele var over på 3 minutter. Så er han her:
”E kjenne deg måne som står ved ditt speil bak den fjernaste blåne og file ringfingernegl.
Med ansiktet vendt bort fra talløse menn som du hildrer med morild de slukkede hjem
Eg kjenne deg måne som står ved ditt speil Sjøl din glans må du låne og blir ditt kjærlighets speil har du åpna men brutt
Har du åpna men brutt. Forløser hver natt bare kulde å stå der, bestandig forlatt” (fritt gjengitt etter hukommelse)
Det er stille i båten. Skipperen sover. Lader opp til å vakte de 6 siste mørke timene , som ikke er fullt så mørke når månenmannen lyser. Gnisten er så heldig å vakte de 6 første mørke timene. Derfår får jeg opplevelsen av den store stjerneimmelen som lyser før månen kommer og tar all lys slik at vi ikke kan se stjernene så klart lenger.
I kveld håper jeg han tar med seg litt vind også- det er litt for lite nå. Seilene slår. Og vi vil ha midtveismarkering i morgen formiddag!
Jordomseiling 2014-18 