Kapp Verde-øyene

Klokka 17 i ettermiddag var vi halvveis, 400 nm mil tilbakelagt. 400 igjen. De første 400 har bydd på det meste. Det startet med et heftig regn i San Sebastian. Himmelens sluser åpnet seg da vi hadde avtalt med marinaen at vi skulle fylle diesel før vi dro. Vi har mange kanner på dekk og i forfippelsen mistet vi den ene korken på sjøen. Det var dumt. Men sterk gummi og elektrikerstrips gjorde at det fortsatt er diesel på kanna.

Vi la trøstig i vei i regnet og da vi rundet søre enden av den runde Gomera kom akselrasjonsvind fra vest så det holdt. Vi var klar over at det kunne komme. Vi revet inn genoaen i en fart og la hekken til vinden. Det gikk bra. Men vi slet med urolig vind og sjø fra alle kanter i mange timer. Det resulterte i at skipperen kastet opp. Sjøsyk nei, ikke tale om, bare uggen og vondt i hodet. Da to paracet  ikke virket, ante jeg uråd og fant ut at lett mat er nok best i dag. Nudler og ferdigstekt kylling, karri og gressløk, jo visst hadde kokken forberet seg på havseilas. Til og med vakumeringsmaskinen var tatt i bruk.

Skipperen lå langflat og jeg bød på en liten tallerken middag ! Jo takk, tre biter så ser jeg han stupe inn på toalettet og gi hals!! Men sjøsyk nei !! Vil du ha Stugeron? spør jeg og får et Nei!!-bjeff til svar.!

Gnisten er i kontakt med to andre båter på VHF som skal samme vei. Den ene er Ti Sento , våre venner fra Nederland. Klokka seks er det samme melding derfra. Bas ligger strekk ut, sjøsyk. En fransk katamaran ville gjerne ha kontakt og utpå kvelden var det samme beskjed derfra: Vi er sjøsyke alle sammen , far , mor , og to barn på 1 og 3 år. I skrivende stund vet vi ikke hvordan det har gått med dem.  De seiler mye fortere enn oss.

Men utpå kvelden kommer skipperen til krefter og det trengs. Tror ingen av oss sov hele natta. Det blåste og brommet og bølger kom fra alle kanter, og tanken kom snikende : 8 døgn på denne måten kan bli heftig !!

Men alt blir bedre når dagslyset kommer. Sola skinner og vinden er passe, vi har fått passe seilføring og kan nyte en aldri så liten dusj i cockpiten! Slik velvære har vi aldri hatt før. Watermakeren putrer på og lager nytt vann etter hvert som vi bruker. Og det er mye hav å ta av. Men så var det med strømmen. ”Noen” hadde glemt å sette på solcellepanelet da motoren ble stoppet dagen før. Dermed  hadde vi brukt strøm i et døgn før vi oppdaget at det ikke kom inn ny lading på batteriene. Da ble det full revers. Av med alt som kunne trekke strøm og på med solceller og vindmølle. Til vår store tilfredshet så er batteriene nå fulladet uten bruk av motor, dvs det var en veldig god test av hvilken kapasitet det er om bord.

  Et vanskelig fotomotiv: Flyvefisk som flyr. Noen av dem bruker dekket vårt som landingsstripe….

Så er det fjerde natt på vei som er startet. Helt mørkt kl 19 etter den klokka vi har da vi forlot Kanariøyene. Månen er nesten fraværende, siden den er i ny, men det er et mektig stjerneteppe som viser seg etter hvert som natta skrider fram. Båten glir helt lydløst over blåmyra, her er  kun vår egen tricolor i mastetoppen som lager kunstig lys. Jeg tror Eivind ville likt seg her nå, så glad som han er i havet og himmelhvelvingen over. Det er nesten som jeg hører stemmen hans skildre de ulike stjernebildene fra Orion til Karlsvogna og Beteguese, deres eget skip. Det eneste vi har her som minner om han, er alle bøkene som ligger i forskipet og som gir oss fred og ro og underholdning i lange mørketimer !!

Skipperen er krøpet til køys, men ville gjerne at Gnisten skulle skrive noen ord om opplevelsene våre . Det er nå vi har tid til det, regner med at vi får noen spennende dager på Kapp Verde før vi drar videre. Nytt av året for oss er også satelittelefon. Den står her og blinker og gjør at vi kan sende korte meldinger hjem til de nærmeste om hvor vi er og hvordan vi har det. Tror det er godt å vite for de som sitter hjemme og venter på nytt fra oss som skvalper rundt i en liten kork på det store hav.

I skrivende stund er seilføring full genoa, ingen storseil, 12 knops vind, fart 6,6 knop Bygeskyer i horisonten.. Og vi har forberedt oss på å rulle inn, hvis vindøkning. Vi seiler defensivt. Peter sier han vil ha mindre seil å bale med når vinden er 15 knop eller mer. Når vi seiler med sidevind, er vindroret, som styrer på relativ vind, følsomt for større vindøkninger. Når sidesjø bryter inn på låringen, krenger båten, som skjærer opp og blir logirig. Da må vindrorets motror justeres for at det skal styre riktig kurs. Så får vi se hva natten bringer!!!!!!!! I mellomtiden strikker jeg babyluer, en rosa og en lys blå!! For sikkerhets skyld…

Mindelo ,Sao Vichente lørdag 29. 11 .14

 En som skal dit vi skal

Så kom vi frem som planlagt. Mistet vinden og måtte bruke motor de siste 12 timene. Da vi ankom havn hadde vi vasket både skip og oss selv, watermakeren tuslet og gikk og produserte godt vann etter hvert som vi brukte. I Mindelo har det skjedd store forandringer siden vi var her sist! Ny marina ble tatt i bruk i 2007, den er veldrevet og passe dyr. At det er drag og gynging i havna må vi regne med , det er ganske åpent her. Vi ble tildelt 100 liter vann da vi kom og jeg skal love at det gikk fort å bruke opp det!! Båten var nedsaltet og trengte en spyling og selv om skipperen var veldig forsiktig, forsvant literne fort. Vi er veldig heldig i Norge som kan fråtse så mye vi vil med vann. Her må hver eneste liter produseres med energikrevende avsaltingsanlegg !!

 Sjeldent vindstille her..

Vi gikk oss en liten tur i byen i dag. Sentrum er vel preget av stilen som var dominerende den gang dette var en portugisisk koloni. Litt fargerikt, brokete, men slitent. De lokale sliter nok de også, der fattigdom og kampen for tilværelsen er hardere enn for den vanlige nordmann. Utenfor det avsperrede området i lystbåthavnen står de som trolig hadde vært jollepassere den gang vi var her sist. Den foretaksomme og sjarmerende Nilton som var vår jollepasser for 12 år siden, er visstnok på Sal og sliter med å klare tilværelsen.  Georg, en engelsktalende og noe vel ydmyk kar i 50 årsalderen prøver å hjelpe oss. Vil vise oss veien hit og dit, skaffe oss ting og forsøke å tjene seg noen kroner. Til og med hundene lusker etter oss og hadde vel håpet på en liten godbit vi ikke var det minste foreberedt på å ha i lommen. Nå har Georg fått i oppdrag å skaffe oss ny kork til dieseldunken vi mistet på La Gomera. Så får vi se om slikt lar seg skaffe. Fra en skrothaug kanskje? Hvem vet? Folk oppleves blide og hyggelige, litt lekne, men av respekt kler vi oss enkelt og vifter ikke med dyre kamera og vi hilser Bom Dia, Boa tard og takker Obrigado. Ikke mange glosene vi kan på portugisisk, riktignok, men høflighet blir satt pris på. Telefonering er kostbart her. Vi holder oss på matta. Midt i byen ligger et prangende telehus med en diger satelittparabol i bakgården. Internett og wifi er tilgjengelig fra enkelte kafeer turister frekventerer.

 En by i endring

 Den stille gate

 

 Et vennlig folk

 Man U neste?

I morgen har vi tenkt å bestille bord for 4 på Pico Pau. En bitteliten restaurant med 6-8 små bord bord og et aldeles vidunderlig kjøkken. Her har tiden absolutt stått stille. Veggene dekorert med gulnede brev og bleke bilder fra takknemlige seilere, liebhabere som har spist her gjennom årtier. Et av våre aller beste måltider ble spist sist vi var her. Tunfiskomelett med ris.

 A real scrape-board!

 Kulinarisk miniverden

Båthavnen imponerer, nyere hus her og der, og futuristisk arkitektur har kommet til men er som ellers siden Spania står halvferdige hus, tomme skall oppmurt i betongblokker og venter på friske midler, som man vel sier hjemme. Det satses på turisme, men det er visst kun skandinaver og franskmenn som bryr seg om å feriere her. Ennå er samfunnene på disse fattige øyene unspoilt, som britene ville skrevet. Enkelt, ekte og i høyeste grad ikke velordnet og glattslikket som for eksempel på Los Americanas på Tenerife eller Anfi del Mar på Gran Canari.

 Bystranden

Vi forestiller oss at noe av det vi ser her er en slags Cuba light-versjon, det litt slitne der utviklingen har stått stille, i noen grad i alle fall. Både sjarmerende og tankevekkende på en gang. Tror også at vi blir litt ydmyke over det vi ser og de store ulikhetene vi opplever mellom vanlige folks levekår her og hjemme. De som klager over hvor ille vi har det i Norge, kunne kanskje ha hatt godt av å ta seg en studietur hit? No comments?

 Rastaman. 10 år uten frisør!

 Av havets rikdommer…

 Ferskvarer under innkjøp

I morgen er det busstur rundt øya og mandag gjør vi seilklar til neste etappe. Da er neste havn Barbados og vi har 16 -20 dager i sjøen foran oss. Tirsdag er det fullmåne og vi gleder oss til at nattevaktene ikke blir så voldsomt mørke. I tillegg har våre to omtenksomme døtre gikk oss adventkalender i gave, en pakke hver dag til en av oss. Slike gleder blir sterke når vi er langt hjemmefra !!!

 The lucky winner!

  Tid for nødvendig vedlikehold av vinsjene.