Vi lå i Doca Alcantera like inne i sentrum av byen, ca 25 minutters gange langs elvebredden. Rio Tejo. Egentlig er det mer som en ganske stor innsjø med elven innerst. Ytterst en stor sandbanke i sør og relativt smalt innløp i nord. Det er betydelig tidevann her. Mellom 3 og 4 meter mellom flod og fjære. Det medfører kraftig strøm man bør ta hensyn til på vei inn og ut. Pålandsvind og utgående strøm vil gi ordentlig ubehagelig sjø. Flytebrygger er helt nødvendig for mindre båter som vår. Havnene her er innegjerdet, det er adgangskontroll i porten og døgnvakt.
På land er det dusj og toaletter som ikke bærer preg av mange investeringer siden sist vi var her, og internett som ikke er satt opp for dagens standard. Anlegget skal derfor totalrenoveres i løpet av vinteren.
Lisboa oppleves som en mangfoldig og storslått by. Langs elvebredden lange promenader og sykkelstier. Det har vært satset hardt på kultur og man vil finne mange museer og kulturelle bygninger, hvorav mange nybygg. Noen i hypermoderne arkitektur. Vasco da Gama , som vel regnes som landets største sjøfarer, har fått sitt gigantiske monument her. Sjøfartsmuseet innenfor er enormt. Vi blir også påminnet landets kolonihistorie ved det store innslaget av farget blod i befolkningen. Spor av indianske og afrikanske gener. I de ytre bydelene helt klart flertall av antakelig angolesere og mozambiqanere fra de tidligere afrikanske koloniene. Men man blir også overrasket over svært nordiske gener. Lyst hår, blå øyne og høyreiste. Kanskje en og annen sjømann som har satt spor etter seg, kan man undres. Det bredt anlagte militærmuseets hvite marmorvegger avslører tragediene. 183 kolonner med 50 mann i hver. Rundt regnet 9.000 mann tapt i årene mellom 1961 og 1974. Trolig i den afrikanske jungelens frigjøringskriger. Hvor mange afrikanere som mistet livet i samme tidsperiode kan man jo bare forestille seg. Hundretusener? War is ridiculous, sa havnekapteinen så treffende da jeg snakket med ham om dette.
Men Lisboa er så mye mer. Mye mer enn det en båtfant kan få med seg i løpet av noen dager. Byplanlegging har det vært lite av, i alle fall når det gjelder jernbaner. Det går spor i 4 ulike retninger. Alle fra hver sin stasjon. Det er et omfattende metrosystem, men stasjonene er ikke nødvendigvis knyttet til jernbanenettet. Man må gå, eller ta taxi i mellom. Som i Oslo i min oppvekst. Byen har et omfattende trikkesystem, som trafikkeres av utgamle, pittoreske vogner, så vel som nye og moderne. Siden byens sentrum er anlagt langs et dalføre, der det er relativt bratte fjellsider, vil man finne heisetårn som løfter fotgjengere opp på et høyere nivå, og man vil finne korte, antikvariske kabelbaner som fløybanen i Bergen. Fra elvebredden et stort torg med rytterstatue, og en stor marmorbygning med portal som leder inn en gågate en del hundre meter oppover. Klær og sko er det det går i, kan man få inntrykk av. Fortausrestauranter og kafeer. Jøglere, musikanter og levende statuer. Solbrilleselgere, en av dem kunne 12 språk, og tiggere. De mest elendige tigget ikke en gang. Et tankekors det også.. Fra enden av gågaten en lang aveny med svære skyggefulle trær oppover dalen og øverst en flott og bredt anlagt park med symmetriske hekker
På østsiden av dalen Al Farma, den eldste delen av byen, som overlevde et katastrofalt jordskjelv i slutten av 1700 tallet. Her finner man en bebyggelse som minner om Porto, selv om Porto kanskje er enda mer imponerende. Likevel en kaotisk uorden av gater, smau, trapper og falleferdige hus. Noen bare fasadene igjen, støttet opp av stålbjelker og stag, andre velholdt og revitalisert både som boliger og som kafeer, restauranter og små forretninger. Det vrimler av turister her. Som i gamle Stavanger. Vi får være glade for at ikke rikdommen ble så stor at alt ble revet og nytt satt opp. For kultur er som en magnet på turister, den nye industrien i det postindustrielle samfunn. Det merkes også på prisene. Men vi stikker gjerne innom der de lokale befinner seg. Der er prisene moderate og maten riktig så god, selv om vi lager det meste om bord.
For det er gjerne om bord det skjer. Vi har hatt stor glede av samværet med mannskapet på svenske Clary, Pia og Ulf. Om ikke hver dag, så lager vi middag for mer enn to i hverandres båter, så prater vi om løst og fast, utveksler matoppkrifter, historier og erfaringer, og diskuterer været. Vi er naturligvis opptatt av været, det vil si vindstyrke og vindretning. Om det regner har mindre betydning. For det regner her som hjemme i Stavanger. Høljer ned. Vi har funnet fram ”Kvitsøykalesjen” igjen og har det tørt og fint. Men innimellom skinner sola, og da blir det bakerovn i teltet.
Vi har vært ute i Oeiras, ved elvemunningen og hilst på nederlandske Bas og Agnes i TiSento og Lennart og Anett fra svenske Vagabond des Mers. Det ble et hjertelig gjensyn. Bas og Agnes var på gjenvisitt hos oss sist fredag. Vi bød på Trines fiskesuppe. For kokebok bør man ha med på tur. Den kvelden ble vi også nærmere kjent med Tore og Vibeke fra Villvind av Stavanger som kom for å invitere oss på kaffe lørdag klokka 16. Vibeke hadde bakt ostekake og vi fikk omvisning på romslige Villvind sammen med Ulf og Pia. Mannskapene fra Clary og Villvind har begge polare erfaringer, fra Svalbard og Grønland, så det ble en interessant stund.
Kaffibesøk i Villvind
I havnen gjøres det småfiks på båt, oljeskift og vask av vanntank. Vi hadde satt inn en ekstra vanntank, en plastsekk på 150 liter som ble påfylt i Kilmore Quay i Irland. Da vannet skulle tas i bruk, smakte det plast og var aldeles udrikkelig. Nærmest mytteristemning om bord. Smaken hadde satte seg i slangene fra vannfordeleren, så nå smakte alt tankvann pyton. En telefon til Arne på Maritim i Stavanger løste problemet: Skyll tanken med eddik og la det stå en stund. For sikkerhets skyld ble det installert et kullfilter på byssevannet, så nå har freden senket seg igjen om bord. Antar at vi lar watermakeren får fylle plastsekken, så kan den brukes til renselse av watermakeren som absolutt ikke må ha slangevann med klorert vann i. Med tiden blir vel også dette vannet drikkelig….
Klesvask
I havnen gror det pels på skroget. Ikke grønt ragg som hjemme i støa, men mer som mose som må børstes av en gang i uka. Det sitter ikke særlig fast, men vil bremse farten betydelig ute i havet. Vi hadde de samme tendensene med den gamle båten da vi var der sist. Dagen før vi dro, snudde vi båten og bøstet begge sidene. I havnene er det mye fisk. De beiter på begroingen. Når solen er på sitt sterkeste hviler de i skyggen under skroget. Langs elvebredden og moloene står de lokale og fisker med sine imponerende stenger. Ser aldri at de får noe, men det er mange som holder på, enten det er tidsfordriv eller matauk. Om fisken er helsefarlig eller ikke ser ikke ut til å være et problem. Skulle ikke tro at bunnstoff og humant avfall er bra for fisk og folk høyere oppe i næringskjeden…
Frisk sjømat på restaurant
Jordomseiling 2014-18 