Søndagsutflukt til Sintra

Etter en uke i havnen, der vi hadde feiret Gnistens ”forrektige” 60-årsdag, og vandret gamlebyens organisk snirklende gater, smau og trapper, flyttet båt og gjort motor og drivstoff klar for Madeira, ser været ut til å ha sviktet oss. Her i havnen står vinden konstant fra havet i vest, men der ute, langt til havs og retning sørover står vinden ”straight in the nose” som skottene ville sagt. Dermed har vi innstilt oss på å vente inn til vinden går over i nordlig der ute, noe som innebærer at det helst bør være et lavtrykk øst for oss, over nordvestlige Middelhav og et høyttrykk rundt Azorene, et stykke ut i Atlanteren. Sist gang vi var her, ventet vi i 3 uker på riktig vind. Belønningen var fløteseilas med vinden til Kanariøyene. Madeira rakk vi ikke den gangen. Nå begynner vi å frykte at vi ikke rekker det denne gangen heller. Vi sjekker været jevnlig, Yr.no, Wetterzentrale.de, og laster ned grib-filer fra nettet. I havnen er nettet tregt, mange brukere og neppe særlig sprekt heller, så vi tar med oss pc-tasken og finner oss heller en kafe med moderne wi-fi.

Men i går, søndag 7.september dro vi på søndagsutflukt til Sintra. Først med tog til badebyen og luksushotellenes Cascais, som ligger ytterst i innseilingen til Lisboa, og deretter videre med buss via Cabo Roca til middelalderbyen Sintra. Smale, svingete veier etter hvert inne i landsbyene opp etter fjellsidene, med avstikker til fyret på den høye og steile klippen Cabo Roca. I villfarelse ble det nevnt i en tidligere skrivelse at Cap Finisterre i Galicia, Spania, er Europas vestligste punkt, men en kontroll i kartet viser at det altså er Cabo Roca i Portugal. Ulike nasjonaliteter med på bussen, mest eksotisk sikkert to unge jenter med japanske trekk. Selfies hele tiden, men ikke når havet åpnet seg under oss. Da ble det knipset heftig, og noe som må ha vært japansk begeistring lød.
Som ved Nordkapp, hele busslaster av mennesker og mengdevis med bilister som vil se og oppleve den gamle verdens ytterpunkter. Ytterst en åpen plass med et digert kors. Eldgamle tradisjoner når veien for sjøfarende skulle markeres. Kanskje også verne de sjøfarende mot farer. Vi finner slike eldgamle kors også hjemme. For eksempel på Kvitsøy.

Travelheten turismen medfører gjenspeiles i B&B, kafeer og restauranter som griller fisk helt ute i veikanten, frukt- og grønnsaksmarkeder, det også langs veikanten. Veier og veikanter som neppe var påtenkt dagens trafikkvolum og svære busser. Noen ganger må det rygges litt… Det hele minner litt om landsbyer i fjellene på Gran Canari eller på Azorene. Lave, hvitkalkede bygninger med tegltak i usymmetriske mønster, tilpasset terreng og skiftende tiders behov. Men også mye forfall og fraflyttede bygninger. Kanskje ble livet på landet for hardt, og folk søkte lykken i byene, som hjemme?
Etter Cabo Roca slynger altså veien seg videre gjennom landsbyer, nedoverbakke og oppoverbakke, gjennom frodige skogholt og langs et rustent trikkespor. Litt absurd å tenke på at skinnene ligger og ruster, mens bilene og bussene brenner drivstoff opp bakkene. Frodigheten skyldes vel nærheten til havet, og til det velsignede regnet, som nok faller hyppigere her enn lenger sør og øst.
Men vi kom oss til middelalderbyen i Sintra. Mette etter et måltid ChopSuey fra den eneste Kina-restauranten vi har sett i hele Iberia til nå, bestemte vi oss for å klatre opp til fjellets topp. Kneisende høyt oppe, middelalderborgen Castillo de los Moros. (Enhver fjelltopp er vel en utfordring for sprekere norske nordmenn fra Norge enn oss?)Drivende av svette noen hundre høydemeter senere, var belønningen en majestetisk utsikt, fra havet i vest til Lisboa i øst. Et imponerende festningsverk bygd inn i en steinrøys med gigantiske steinblokker. De eldste delene har vært gjenstand for arkeologiske utgravinger, der vanncisterner nok var av aller største betydning for å kunne motstå en beleiring.

I bratthenget i skogen i nord-øst, løypestreng fra tre til tre nedover. Så kom folk med hjelm og sikkerhetssele susende, lander på plattformer i tretoppene, kroker seg over til neste streng og suser videre nedover og innover skogen. Litt Tarzan og Robin Hood på en gang.

Me Tarzan, you Jane!
Å gå i bratt oppoverbakke er slitsomt, bratt nedoverbakke en utfordring for knær og lår. Ikke kjekt å falle heller, men vi kom oss fint ned til gamlebyen, som opplevdes som litt av en yrende turistmaskin. Keramikkarbeider, hvorav malte fliser kanskje er det vakreste, lær og skinnarbeider, duker og alskens håndarbeide, og bordets gleder fallbys her som ellers, men atmosfæren er annerledes. Bratt, trangt, slyngende, overraskende, pittoresk. Så sitter også gatekunstnerne med sine arbeider, malere, men også reisende, som oss med sine kamera, og sine skisseblokker. Og biler overalt, der ingen skulle tru at nokon kunne våge seg fram med slikt redskap. Vi lander på torget ved Palaciao Nacional de Sintra, med sine karakteristiske hvite tvillingpiper, eller var det tårn, som svære, hvite flaskehalser.

   Svett skipper
Vi inntok en liten fortauskafe, inntok litt forfriskninger og tok oss tid til å nyte atmosfæren, litt på avstand fra folkestimen. Artig å studere folk, la blikket vandre, snuse inn matlukt fra restaurantenes kjøkken, og lydene. Torgkirkens klokkeslag. Solen ned bak bygningene.

Det var tid for å komme oss av gårde med toget til Lisboa før mørket….