Tåke

Ett ord de fleste båtfolk har ubehagelig erfaring med og frykter. Når tåka kommer veltende og senker skyene ned over båt og mannskap og man mister retningssansen, senker også uhyggen seg, med god grunn.  Mange har tullet seg bort i tåka. Gjerne ingen vind å orientere seg i forhold til. Det sies at man gjerne går i ring. Kompasset og et godt kart har berget mange. Min far som var kystskipper i sin ungdom, innprentet meg som fersking i båt: Du må alltid vite hvor du er i kartet! Han beskrev en gang for meg hvordan de gikk med frakteskøyte fra Trondheim og nordover på kompass og klokke i tåka. Kompasset angav retningen og klokka angav distansen med en gitt omdreining på motoren. Så tok de seg fram fra holme til holme, fra stake til stake i leia. Det hadde neppe jeg hatt mot til. Tror forresten ikke den tåka kunne vært grauttjukk.  Det er gode grunner til å holde seg i land når tåka ligger der.

I dag derimot er tåke noe man kan håndtere uten å gå seg vill. Ved hjelp av GPS som gir deg en nøyaktig posisjon til enhver tid, og kart eller elektroniske kartplottere vet man hvor man er til en hver tid. På meteren.. Dette kan kontrolleres ved hjelp av radar, noe som ser ut til å ha blitt allemannseie blant småbåtfolket.

Ved hjelp av radar, og til en viss grad med AIS, kan man se hvor andre fartøyer befinner seg. Kollisjon i tåke er noe av det jeg frykter mest. Store skipskatastrofer har funnet sted i tåke. På norskekysten har jeg i tåke kalt opp kystovervåkningen og bedt dem varsle skip i området om at vi krysser deres led. Det har vært greie, hjelpsomme karer, og så kan vi høre på radioen stasjonen kalle opp ferjene i Boknafjordsambandet om at båt med angitt posisjon, kurs og fart nærmer seg.  Betryggende.

Kartplotter og radar er en god ting å ha. På vei langs Irlands kyster har vi hatt stor nytte av slik moderne teknikk om bord.  Vi hadde gått fra Dublin tidlig om morgenen i nydelig vær, men lite vind. På ett tidevann (6timer medstrøm) vurderte vi å hoppe over Arklow og gå direkte til Kilmore Quay som ligger som et  grunt kapp på sørkysten.. Det medførte 2 knops motstrøm i mange timer. Det gikk sakte framover og det begynte å bli kveld. To lave øyer, the Saltees,  lå noen mil framme i kveldsdisen og markerte innseilingen til Kilmore Quay. De som har vært der før, vet at innseilingen er meget grunn og meget smal. Skrekkslagen ser jeg at den ytterste av øyene blir oppslukt av tåke, deretter forsvant lysene inne på land. Det er grunt, det er strøm og det er tåke. Foran oss ser vi en tidevannsbølge, som markerer kraftig strøm over grunt vann. Hjelp!

Tåkenatt i Kilmore Quay

Dette er noe for karer med hår på brøstet, (noe jeg er lite utstyrt med.)På med radaren! Gnisten, som Irene gjerne kalles siden det er hun som har god hørsel om bord og selvskreven telegrafist, sitter pal på radaren under dekk, jeg pal på kartplotteren ved rattet. En rød og en grønn bøye markerer åpningen i revet, lenger fram en midtledbøye som markerer begynnelsen på leden inn til Kilmore Quay inne i tåka. Tidevannsbølgen fosser i det vi passerer tidevannsterskelen på 4 meter, dreier av 90 grader ved ledbøyen og begir oss inn i den smale renna, omgitt av stein og sand. Strømmen skummer og drar oss sidelengs vekk fra leden. Korte ordre fra Gnisten, litt mer styrbord! Sånn ja. Mer styrbord! Snart ser vi overettlysene ( to kraftige lys som står på en lav stolpe foran og en høy stolpe lenger bak )som markerer den eksakte leden inn. Når vi slakker farten på slutten for å dreie av inn i en meget smal og høy molovegg, hogger tidevannet til og holder på å feie oss inn i babord molo. Full fart på motoren. I neste øyeblikk er vi inne, trygt bevart blant større og mindre fiskefartøyer, noen få gjestende lystbåter og en flyvende hollender.  (det er en annen sak)Putrende aggregater fra trålere, yr fra lyktestolper. Et trolsk sceneri som tatt ut av den engelske maleren Turner’s marinemalerier.  Neste dag oppsøkte vi havnemesteren, som ble storøyet da han forsto at vi hadde kommet oss inn i tåka og mørket kvelden før. Vi var i allefall tilfreds med oss selv. Alternativet? Ankre opp på grunt vann og vente på dagslys, slakt vann og tåka skulle lette. Eller fortsette å kjøre motor i tåka mellom fiskeredskaper videre mot Dunmore East 6-7 timer lenger vest. Det hadde blitt en slitsom tur.

Kanskje syndet vi mot seilerens hovedregel: If you are in doubt, stay out!?

Og den flyvende hollender? Bare et hollandsk par på tur som oss. Buzz og Agnes. Fikk bygget sin flotte båt  i Polen for syv år siden.TiSento. I sandwich og epoxy,  til omtrent samme pris som en masseprodusert båt. Senkekjøl med torpedo og to små ror med elegant hardtop doghouse i typisk hollandsk stil . Noe som så ut til å seile fort. Da vi kom i prat med dem, viste det seg at de eneste hollenderne vi kjenner, var deres beste venner! Bauk og Elma som vi møtte i Irland for 11 år siden.

It’s a small world!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s