Irland

Det er tåke i dag. Vi  i Lovinda og mange andre ligger i havn. Ingen bør være på sjøen når tåken ligger som tykk bomull over havn og hav. Vi er i en liten fiskerlandsby på det sørøstre hjørnet av Irland, Kilmore key. Vi kom hit i går kveld etter en lang dag på sjøen, 14 timer.  Her er svært mange fiskebåter, store og små og noen lystbåter med og uten mast, mest med.

Vi seilte over Irskesjøenfra Skottland for noen dager siden. Med god bør kom vi inn til Bangor, Belfast, etter det vi syntest var en ok tur, vind aktenfor tvers, men det var ganske mye regn, men det er vi jo vant til. Det var ikke så mange andre enn oss utpå der , men vi kom trygt til havn. Dansken fra Inverness lå rett over oss og kom ombord for å få den praten vi aldri rakk tidligere.

Skipperen ville videre, Biscaya lokker, så neste dag var det bare å hive seg rundt og dra videre. Ardglass er mindre enn Randaberg og havnesjefen ønsket oss velkommen der vi kom sigende inn i kveldsdisen(les tåken). Vi har ikke mye vann under kjølen på disse stedene. Vi stikker 2.20m og mange steder viser dybdemåleren mindre enn 3 m. Skipperen liker seg ikke da, og vil helst forlate havnen på høyvann. Nente havnesjef var sikkert over 80, hadde bukselinningen langt oppunder armene, sa koden på døra til havna , 1963, og så hadde vi en lang prat om det som skjedde det året!

Men i går kom vi hit til Kilmore Key etter en laaaang dag. Den startet så flott i sol og medstrøm fra Dublin, båten danset nedover kysten og da vi kom til dagens mål, Arklow, var kl bare 13, altfor tidlig å stoppe var vi begge enige om.

 Ytrefilet av Dublin

Vi dro videre, farten sank og sank og sank og vinden økte rett i mot, været ble overskyet. Seilere kom  imot  og fosset avgårde mens vi lå der og kom nesten ikke av flekken. Vi er enige om at dette er ganske tullete, men nå  er vi her og får gjøre som best vi kan. Jeg krøp  under dekk, laget ertesuppe til en kald og sulten skipper. Det hjalp. Vi fikk etter hvert mindre og mindre motstrøm og før vi  nådde Tuskar rock, så fosset vi avgårde i 8 knops fart. Men så skjedde det altså: Vi så havna vi skulle til, vanskelig å entre, med bare en smal renne vi kunne komme inn på, mellom to staker, mye verre enn inn til Kvitsøy. Jeg var klar for å komme i havn, hadde ryddet båten for alle ting jeg hadde holdt på  med underveis, boka mi, strikketøyet( nå er det marius grytekluter det går i ), tekopper og klær. Svein roper ned: du må sette på radaren og ais, jeg ser ingenting. Tåka kom altså som kastet ut av en sekk mindre enn 0,5 nm fra der vi skulle og akkurat på det vanskeligste stedet. Til alt overmål gikk strømmen sterk så det gjaldt å styre med sikker hånd.   Heldigvis var det ikke lavvann så vi hadde litt mer enn de berømte to metrene under kjølen. Svein fant noen ledelys på land da vi nærmet oss, tåka lettet altså litt, jeg stirret uavlatelig på radar og kartplotter og ropte heiarop om at dette går fint! Vi kom til land, fikk fortøyd utenpå en hollands seilersom hadde lagt seg.

Til slutt i denne lille beretningen er det to dager senere, tåka lettet og vi fikk en grei videre tur til Kinsale. Sol, men manglende vind gjorde at maskinisten gjorde jobben i hele 79 nm,avstanden er omtrent som fra Farsund til Grødem.

Kinsale varter opp med strålende sol , varme de nesten ikke har opplevd her, det krydde på badestranda og de vanlige blåhvite beina vi ser på de lokale her, er blitt rosa!
 Sailerboy in Kinsale
 Riverdance in Kinsale

 Kinsale head

Nå er det 490 nm som venter med passe nordlig vind. Vi er så forberedt vi kan, alle kammer er fylt opp og  det  kribler litt, lenge siden sist vi har vørt så lenge til sjøs uten å se land !!

La Coruna , Spania neste!!!!

 Just do it!

Hilsen Irene