Treffsted i Kaledoniakanalen

Når man er ute på seilas og ankommer en havn, hender det ofte at man treffer venner,   eller man skaffer seg nye bekjente, og derigjennom nye venner. Mye av båtlivets gleder ligger nettopp i dette. Litt hjelp med å ta imot nykommere, eller selv å bli hjulpet med å feste fortøyninger til en kai eller brygge. En uskreven regel er å by hjelperen eller nabobåtens mannskap om bord til en liten ankerdram. Man er nødt til å by på seg selv, ellers får man sitte for seg selv og bare nyte ensomheten eller beskue det øvrige sosiale liv, uten å ta del i det.  Noen ganger kan man gå fra havn til havn i sitt eget land uten å treffe noen.

Men når man ferdes utenfor landets grenser, kan de mest forunderlige ting skje. Som da vi ankom Seaport marina i Kaledoniakanalen etter tre døgns seilas fra Randaberg og etter farvel med familie og venner. Noen endatil kommende fra sør i Danmark ens ærend for å by oss farvel, Bent og Else Marie Juul Madsen fra Kolding som vi møtte i Bayona på vår forrige tur for 12 år siden. Slikt gjør sterkt inntrykk.

Så sitter vi altså i Seaport marina i Inverness, etter en fin overfart på 55 timer og kraftig sidevind inn i sjøslusen, kjempende med fortøyningene med hvitnende knoker. Skulle bli godt å komme i havn. Spyle båten og fylle tankene.Vi siktet oss inn på en pontong med utlagt vannslange.  En eldre herremann med bølgende hvitt hår og veltrimmet skjegg, høye, brungrønne cordbukser med høyde på linningen omtrent som Trond Viggos ubetalelige vaktmesterkarrikatur, bukseseler, flanellskjorte, og propell, spratt ut av den heller slitne motorseileren i nabostøa og hjalp oss med tampene.  Akademiker,  tenkte vi. Gentleman.  Svak i armene, men sterk i viljen. Han ble sporenstreks invitert om bord. Slangen var hans. På grunn av EU-reguleringer får ikke kanalselskapet lov til å legge ut slange på bryggene. Fare for at slangen i berøring med kanalvannet kan føre til forurensing av skipets vanntaker. Så nå må man medbringe sin egen slange. Den stilige eldre mannen, som het Jojian (Ian) viste seg ganske riktig å være akademiker. Indremedisiner på det lokale sykehuset i 45 år. Waliser og en ytterst hyggelig og vennlig person. Ikke før hadde vi gitt ham et glass appelsinjuice, så ser jeg en kvinne gående langs kanalen og setter seg ned ved siden av en kar som sitter med mørke solbriller på en benk. Det lignet da veldig på Wenche! Og ganske riktig, mannen kunne da ikke være noen annen enn Terje! Terje Hall Torgersen som har seilt med oss 2 ganger i North Sea Yacht race, i 2007 og 2008. Det ble ropt over, og mannen reagerte umiddelbart. Med vantro. Naturligvis.  Like etter var de om bord, like himmelfalne som oss. Backpackere som bare skulle ta en liten titt på kanalen. Båten deres var lånt bort til svigersønn Peer Moberg, som for øvrig er en av landets aller mest meritterte seilere. Derfor til fots i Skottland. Det endte med Fish and chips på the Filling Station, et hyggelig sted inne i sentrum av Inverness, en svært hyggelig by liggende oppetter dalsidene langs River Ness. For vi må alltid ha en porsjon med denne britiske nasjonalretten når vi ankommer disse farvann. Gjerne servert i et stykke avispapir og fortært med fingrene som gaffel. Neppe særlig sunt. Fettdryppende, men velsmakende.  Så får det heller bli en stund til neste porsjon…

Dagen etter får vi tekstmelding fra Toviti, en båt vi møtte på Shetland for 2 år siden. Vi ankom etter frisk seilas i tåke inn mot Bressay  og våte og kalde lette vi etter et sted å fortøye.  Det ble Toviti og snart ble vi kjent med dem. Torhild og Øyvind Johannesen fra Bergen. Hun med bakgrunn som sakbehandler i skoleadministrasjonen og han som teknisk direktør i shipping og gammel ubåtmann. Det viste seg raskt at vi hadde felles kjente både fra forrige langtur og igjen med  min tidligere sjef Anne Bente Fosse og Trygve som lå tilfeldigvis i samme forblåste havn i Lerwick.

Om vi var i Kaledoniakanalen? De lå i marinaen i River Ness og var på vei opp i kanalen. Snart ankom de, og like etter var det gjensyn. Vi hjalp til med tampene og ble snart invitert om bord i deres gedigne, moderne og romslige båt. Hyggelig samvær i flere dager ble det før de dro videre opp i slusene, mens vi ventet på familiebesøk, vår eldste datter Bjørg og di små rakettane fra Haugesund. 3 livlige jenter i alderen 3-6 og 9 år.

Irene ble litt rastløs og med en av våre kjekke, sammenleggbare sykler som allerede var utpakket og vasket(det er en annen historie)  dro hun langs kanalen veien til sjøslusen. Etter en stund kom hun tilbake. Vi får besøk av kjentfolk,  sier hun begeistret. Så er det altså Truls Hauge, en naturalisert haugesunder fra Sandnes og kone på vei mot Hebridene. Truls har vi møtt flere ganger på Nedstrand der vår datter Bjørg har et landsted. Han seilte også det siste North Sea Yacht race i 2008 som mannskap på en annen Stavangerbåt. Husker godt at han hang høyt til værs hengende i en båtmannstol for å fikse ett eller annet på masten like før starten utenfor Banff i Skottland.

Mens de er her skulle jeg bare et ærend på butikken. På veien tilbake langs kaien, hvem andre enn Jan Jørgensen fra Oslo kommer der gående med kone Dordi som har studert i Gøteborg med min bror og sønn Mads. Da hadde jeg allerede sett  båten det kun er to av i Norge. Jan kjente Irene godt fra den tiden Jan var selger av medisinsk utstyr på sykehuset i Farsund. Jan og Dordi har vi møtt 2 ganger de siste somrene. Først hos Olav og Birgitte Hasselknippe som vi møtte på langtur for 12 år siden i Lisboa. Hassleknippene har et landsted i Gamle Hellesund. I fjor sommer møter vi dem først i Sæby og siden i Skagen. Mens vi lå for anker i Soufriere utenfor  Fort de France på Martinique for 11 år siden, knakker det på skroget. Havnepenger!, lød det. Hvem andre enn Jan, mannskap hos en Oslovenn i megayacht, sitter flirende i en diger gummibåt opp etter akterspeilet vårt tidlig en morgen!

(I denne sammenheng kan det kanskje nevnes at mens vi lå på Bequia  og feiret jul i 2002, og skulle putre over til en Oslobåt i fødselsdagsselskap, blir vi ropt på: E’ det någen fra Randaberg her? Så var det Arild Tvedt med familie i leiebåt som hadde oppdaget oss. Arild var for øvrig mannskap på Capricornus som seilte ut fra Stavanger på jordomseiling på 1980-tallet.)

Litt senere samme dag kommer så våre gode venner Paul Caldwell og Janet om bord. Paul seilte regattamannskap med oss tilbake på 1990 tallet da han hadde et kortere opphold i Stavanger. Paul er ingeniør med sikkerhet som spesialfelt og driver sitt lille enmannsfirma i oljebransjen, mens Janet er miljøingeniør og arbeider med ulike prosjekter innen EU-systemet. Begge kommer fra sydEngland, men har bodd i et gammelt steinhus på landet utenfor Aberdeen i mange år, med kattene Scapa og Flo.  Paul har også seilt med oss på North Sea Yacht Race 3 ganger. Paul og Janet var forøvig også på langtur samtidig med oss for 12 år siden og hadde planlagt 4 års jordomseiling. I stedet ble det en 2 års seilas i det karibiske hav før de returnerte hjem. Havet ble for stort for Janet som sliter med sjøsyke. Ytterst hyggelige og velmenede mennesker. Vi hadde gleden av å ha dem om bord i to netter og de gav oss hjelp med slusingen 4 sluser opp til det nivået vi skulle ta imot våre neste gjester, Bjørg og di små rakettane.

Før vi drar, treffer Irene et danske, hjemmehørende i Skovshoved i København. De var også bekjente av våre gode venner vi traff i Bayona på vår forrige tur, Stig Arentoft og Connie. 

Ja, verden er ikke stor ….

Og historien om sykkelen?

En svensk båt med to kjekke svenske damer, Kaarina och Elisabeth, ankom på plassen foran oss på pontong 5, og våre to sykler ble flyttet for ikke å være i veien for damene når de skulle i land. Stilt pent opp foran baugen på vår egen båt.  Mine olabukser som har vært utsatt for mye kneling og kryping på knærne i alt mulig arbeid som har vært begått den senere tid, hadde begynt å vise svakhetstegn og Irene tilbød seg å neste sammen en begynnende revne på høyre kne. Mens jeg satt i cockpiten i underbuksene, hørte vi et mektig plask like i nærheten. Hva var det? Naboene reiste seg. Vi kikket på hverandre. Syklene! Jeg satt en smule handlingslammet i min lite presentable blå og rødstripede  unnik og med damer i nærheten. Irene hev fra seg buksen og sytøyet, og styrtet fram på dekk. Ganske riktig. Kun 1 stk sammenleggbar sykkel med 2 atlanterhavskryssinger tilbake på kaien. Hva har du gjort? Lite å gjøre med det. Bare legge seg flat….

Men rådyrene er gode, som Øystein Sunde sikkert ville sagt. Etter at mann og olabukser atter var gjenforenet, ble hodene lagt i bløt. Min gode venn Hans hadde gitt meg en kraftig plukkmagnet med 5 meter snor i 60-års presang. Med litt ekstra tau og litt geleidelse fra øyenvitner til tildragelsen, ble det, etter noen minutters spent  fisking, napp av magnetisk materiale på 6 meters dyp under pontongen.  Men magneten, som kan løfte opp til 60 kilo mot en plan flate, fester ikke godt mot runde rør. Så etter diverse forsøk på å få løftbart tak, måtte magneten oppgis. Skulle vi heretter bare ha en sykkel om bord? Flere gode råd i området? Vår danske nabo foreslo en krok.  Løsningen ble å finne fram det minste ankeret vårt, senke det like ved snoren til magneten og dra i retning magneten. Det ble huket fast i noe, men i hva, var uvisst. Med forsiktige, langsomme bevegelser, nesten som om det var Wasa-skeppet som skulle heves, ble det magnetiske objekt brakt til overflaten. Vannet er brunt og sikten minimal. En kjent gjenstand, noe bemudret brøt overflaten hengende etter setet, på nebbet av ankeret. Sykkelen ble brakt i sikkerhet av en jublende syerske, deretter trillet bortover pontongen i triumf og beglodd av en smule humrende naboer, for så å bli grundig  spylt med doktorens slange. Det ble min lodd å sykle den nyvaskede, behjulede innretning den påfølgende, ganske lange turen oppover langs kanalen. Rekognosering. En fin tur i skjønne, parklignende omgivelser. Ganske støl , og våt i ræven da vi kom tilbake riktignok, sittende på et dyvått sete, men med et godt flir om munnen over tildragelsens lykkelige slutt og en god historie rikere, syntes vi.