Den tredje mann

Ikke et spiondrama hentet fra Orson Welles etterkrigs-Wien denne gang. Ikke sikter jeg til Hjalmar Johansen heller. Hjalmar Johansen var den mindre kjente av våre polarhelter, en helt som befant seg utenfor rampelyset, men var den hverken Fridthjof eller Roald kunne klart seg foruten. Lojal, utholdende, sterk og modig. En mann for de store anledninger. Som sivilist var han heller mislykket. Ragnar Kvam har skrevet den gripende biografien ”Den tredje mann” om Hjalmar Johansens tragiske liv som virkelig er vel verdt å lese.

Men vi har altså en tredje mann om bord. Han heter Peter. Kanskje vi heller skulle kalt ham Hjalmar? Peter er ikke av det kravstore slaget. Ingen diskusjon om hyren, kost og losji. Ikke krever han egen køy heller. Han tar alle vaktene om bord, det vil si rorvaktene, uten å mukke. Han styrer støtt og godt, faktisk bedre og mer nøyaktig enn de fleste av oss. Han sitter ikke med nesen i kompasset, har ikke blikket festet på lusene i seilene, sikter ikke mot et stjernebilde, eller en skyformasjon. Vind og bølger er hans fag. Parerer vindkast og brott som vil kaste båt ut av kurs. Han er sterk som en bjørn. Jo mer det blåser, jo mer muskler får han. Han blir aldri søvnig eller dupper av på sin post. Klager aldri på kosten eller været. Men han kan godt like å bli spylt med ferskvann en gang i blant. Det trenger for øvrig skipperen også….

Hvem er så den tredje mann, denne Peter? Han er en ektefødt tysker, oppkalt etter hans opphav, Peter Førtmann, og familienavnet til vår Peter kan vel sies å være Windpilot. Et vaskeekte vindror. Peter er laget av en korrosjonsbestandig aluminiumslegering, heller grå i pelsen, som skipperen, men stram og slank og en rev til å danse, i motsetning til skipperen. Når vinden river og sliter i hans avlange og nokså flate skalle, vrikker han litt på hoften og sender sin dansende fot fra side til side i vårt kjølvann. Egentlig er han en treskalle, og trebein har han også. Trebeinet som ligner på en liten åre, har vi pusset og lakkert, skallen som er en oval kryssfinerplate, har vi sprøytet i norske striper, rødt, hvitt og blått, nesten som på norske jagerfly. Når Peter danser, har han to snorer i sin ene hånd som han svinger fra side til side og trekker i rattet med. Slik styrer han båten. Skipperen og Gnisten sørger bare for å vri nesa hans mot vinden, så står Peter sin rortørn. Dag og natt, time etter time. Fra vi forlater en havn og til vi ankommer neste. I havnene snør han ikke ned på puber og barer, ikke driver han og roter med Flickan i Havanna heller. Ingen fare for at Peter blir akterutseilt, nei. Men på en måte er han akterutseilt likevel, for han bor på hekken, helt akterut. Alltid på sin post. Boltet fast til sin skute.

Man kan si at Peter er et idealmannskap. Han har bare en stor svakhet: sosial er han ikke. Det er ikke mye selskap i ham. Men hans store oppgave, å styre båten, frigjør tid og krefter hos mannskapet. Noen tror at det er stor stas å sitte og styre sin skute i timelange vakter, men det blir man fort lei og sliten av. Våt og kald også. Vakthavende kan sitte i le, filosofere, lese, skrive, strikke, spise, spille kort med frivakten, dorme litt, sjekke horisonten hvert 15.minutt.

Noen seilere foretrekker en autopilot, en innretning som bruker strøm, som igjen fører til at motoren må kjøres i timevis for å lade batteriene. Vi har også en slik. Bygget hos Robertson i Egersund. Skikkelige saker de lager der nede i okka by! Kanskje vi skal begynne å kalle ham Robert? Robert er Peters nærmeste kollega og rival, men bor tørt og bekvemt dypt nede i egen kabin lengst akterut, der kun akrobater og en halvredd skipper våger å åle seg inn. Klaus ville trivdes her nede, kan man si. Robert uler og mjauer litt vel mye når frivakten skal prøve å finne roen i akterkøyen, og han er alltid litt på etterskudd i forhold til vind og bølger. Men fin å ha når vi må kjøre motor i vindstilla. Da er ikke Peter noe tess.

Kjært barn har mange navn. På vår forrige båt hadde vi Mons, siden den kunne minne om en kantete, halvstor, svart hannkatt med røde øyne og lang svart hale. Mons var av fabrikatet Autohelm. Mjauet gjorde han også forresten… Noen langturseilere er storforbrukere av slike enklere innretninger. Saltvann ødelegger elektronikken og da er det bare å kjøpe en ny, og så en ny og enda en ny og….

Peter kjøpte vi til vår forrige båt. Brukt. Innkjørt. Peter har solid fartstid, slik vaskekte sjøfolk har. Har fartet lenge, tenker landkrabben? Han hadde tjenestegjort på hekken til en bredrumpet fransk dame (båten, selvfølgelig) fra Hinna to ganger over Atlanteren, og altså siden bakpå selveste sørlandspiken vår, Willing’en ”Lovinda” to ganger til over Atlanteren, og er nå altså nyforelsket i den finske skjønnheten (skipperens eget utsagn) ”Lovinda too”, som han er ætlet til å føre jorda rundt. (Gnisten humrer lett…)

Da Peter for 5 år siden hyret på i Lovinda too, sto hun halvnaken og beskjemmet på land i Jåttåvågen. 4 bolter var det som skulle til for forene Peter og Lovinda too. Bore hull er lett, men ikke en gang en alvorlig slankekur kunne klart å få tredd skipperen ned gjennom åpningen under rormannstofta, ned Im tiefen Keller og trekke til boltene, for ikke å nevne entre stoppskiver, muttere og slikt. Nå var gode råd dyre, eller rådyrene gode, som min gode venn Hans jeger, (Ikke Hans Jæger, altså) ville sagt. Båten skulle ut på mandag, det var sent lørdag kveld. Hvem ville være i stand til å krype ned i et slikt hull? Jo, et barn! Det var sommerkveld, nydelig vær. Skipperen ikledd kortbukser (morfar- springe-fort-buksene) og ikke lenger særlig hvite T-skjorte satte seg i bilen, nedlesset med verktøy og alskens båtrot, på jakt etter en gutt i passende alder. En som ville være villig til å tjene en slant eller to sammen med en noe tvilsom personasje. Området rundt Viking stadion ble saumfart, men alle fotballguttene som spilte på løkka tidligere på dagen, hadde tatt med seg fotballen og forduftet. Men skipperen er ikke av det slaget som gir seg så lett. Så her var det bare å kjøre opp i nabolaget til Hinna skole, og ringe på i noen hus. Hva ville folk tro? Hoderysting? Tulling! Ville noen tilkalle politiet? Jo, endelig var det barn i sikte. Et større grillselskap i en hage og masse folk. Det ble ringt på døren og en smule misbilligende mor, senere far, ble framført mitt ærende. Skipperen forklarte situasjonen slik den var, at det var helt umulig for noe voksent menneske å komme til 2 av boltene. Om det kunne være en gutt i passende alder som var interessert i å tjene noen kroner på 5 minutters arbeid? Faren tenkte litt, forsvant og kom tilbake med en gutt i 10-årsalderen. Far og gutt ble med i bilen til Jåttåvågen, og den nysgjerrige far klatret en vaklevoren stige om bord og fikk se med selvsyn at dette nok ikke var en oppgave for voksne. Gutten steg ned i mørket med lommelykt og diverse nødvendige remedier, og løste sin oppgave på forbilledlig vis etter noen få strakser. Boltene står fortsatt fast. Gutten fikk sin meget velfortjente 50-lapp (faren nektet meg å gi ham mer) og dere denne historien, som i alle fall mange av våre venner syntes var riktig god.. Kanskje også far og sønn, for den saks skyld.

Slik ble Peter Den tredje mann. Han er vår mann.